Turreportasje: Solovandring over vidda


Tekst og foto: Vilde Vollevik


Da toget passerte Haugastøl og satt kursen mot Finse visste jeg at jeg var på vei inn i eventyrland - en evigvarende lekeplass full av spennende utfordringer. Foran meg ventet utallige opplevelser og erfaringer, som forhåpentligvis skulle berike livet mitt med mestringsfølelse og glede.




De første dagene


Finse er magisk. Landskapet er ulikt noe annet jeg har sett. Været er temperamentsfullt og en vindstille dag er sjelden vare i dette området. Likevel har jeg vært heldig teltet ble satt opp uten vind, uten problemer. Den første natten i mitt lille telt sover jeg gjemt bak en liten knaus ved foten av Hardangerjøkulen. Jeg sov mye bedre enn forventet.


Dag to på turen var en grå dag. Jeg har enda ikke blitt vant til den tunge sekken, og med det varierte og steinene terrenget ble ikke dagsetappen noe lettere. Målet var DNT-hytta Kjeldebu, og etter mange tunge timer slår jeg opp teltet, ca. 15 minutters gange fra hytta.


En av de mange brearmene som springer ut fra Hardangerjøkulen
Lite telt som tåler overraskende mye vind.

De neste dagene er været vekslende mellom vind, sol og regn. Av og på med skalljakken, jeg har enda ikke blitt vant til tyngden jeg bærer på ryggen. Da jeg kom meg opp på Dyranutene begynner vidda å ta form. Det klassiske viddelandskapet brer seg ut foran meg, det er dette jeg har gledet meg til. Jeg krysser Riksvei 7 og fortsetter glad og fornøyd videre mot DNT-hytta Stigstuv. Helt dit kommer jeg ikke, og jeg tar til takke med å telte ute i noe som føles som ingenmannsland. Jeg er omringet av myke topper og små innsjøer. Solnedgangen er magisk, og jeg nyter den fra en høyde bak teltet. Jeg sitter helt alene på en stein, lytter til stillheten og takker meg selv og gud og alle for at jeg får lov til å oppleve det her.








Skjemt bort av værgudene


Det skiftende og temperamentsfulle været gir seg. Plutselig får jeg levert dag på dag med sol og blå himmel. Lite vind. Solbrent i ansiktet. Jeg ender opp med å gå i bare ullboxeren, som viser seg å være en perfekt turshorts i varmere vær. Å trekke ned glidelåsen på teltduken og kjenne solstrålene treffe ansiktet - det er en så stor og deilig luksus. Du vet hva slags vær du møter når du går på Hardangervidda, det kan jeg skrive under på. Finværet er en velsignelse, og jeg er evig takknemlig.


Dagene går og jeg blir sterkere og sterkere. Den tunge sekken er plutselig ikke så tung lenger. Jeg kommer inn i en god rytme - bruker ca. en time på morgenrutinen, går i tre timer, spiser lunsj, går i to timer, spiser litt til, den siste timen går som oftest til å finne en fin og trygg leirplass for natten. Når teltet er slått opp skal middagen lages, sjokolade spises og bok leses. Noen ganger unner jeg meg en episode eller to på Netflix som jeg har lastet ned på forhånd.







Lågaros


Jeg ankommer Lågaros turisthytte etter en lang og solfylt dag. Jeg har gått i mange timer, jeg er sliten og utmattet av varmen. Jeg gleder meg til å slå opp teltet, selv om jeg lengter etter å få sovet ut i en myk seng.


Lågaros er en akkurat passe stor hytte, plassert midt på vidda. "Har du bestilt rom her?" spør hytteverten. "Nei" svarer jeg, "men har du plass tar jeg gjerne en seng". Og slik gikk det seg til at jeg klarte å lure meg ut av teltet for en natt i bytte mot en myk seng, et varmt soverom og sosialt samvær.




På kvelden går jeg ut og setter meg på stein. Jeg reflekterer mens jeg observerer solen forsvinne bak horisonten av et landskap. Jeg gir meg selv en klapp på skulderen for å tørre å rive meg selv vekk fra hverdagen. Jeg rømmer ikke fra noe, men jeg oppsøker naturen som om det var et verktøy, noe jeg tar i bruk de gangene jeg vil komme nærmere meg selv og bli inspirert. På tur føler jeg meg sårbar, og uten distraksjoner som jobb og andre mennesker er det viktig at jeg er raus med meg selv. Jeg må møte meg selv med aksept. Det tar jeg med meg tilbake til hverdagen og fletter det inn i det daglige livet.


I det solen går ned blir det bekmørkt og kulden setter seg i kroppen. Jeg er glad for at jeg kan gå inn i varmen til koselige samtaler på en turisthytte ute i Ingenmannsland. Jeg tar meg selv i hånda på at dette ikke er siste gangen jeg besøker denne fine hytta.


Denne kvelden og dette øyeblikket har satt seg i hodet mitt som et av turens fineste øyeblikk.



Vakker solnedgang, krystallklar stjernehimmel og en uvirkelig stor måne. Området rundt Lågaros er eventyrlig, på samme måte som Finse, men mye snillere og mer optimistisk.




Menneskene


Å møte andre mennesker er ikke det jeg prioriterer når jeg legger ut på en solovandring over vidda. Jeg dro i hvert fall ikke på tur alene for å finne andre. Jo lengre jeg er på tur, jo mer vil jeg være for meg selv. Jeg kan at meg selv i å irritere meg over andre turgåere som hilser og vil slå av en prat. Jeg unngår å gå inn på de travleste DNT-hyttene. Det går i den samme tralten hver gang, enkle samtaler om været, hvor jeg har vært tidligere og hvor jeg skal videre.


Mot slutten av den syvende dagen trasker jeg forbi en liten steinhytte ved et stort vann. En koselig liten hytte, ved siden av et lite båthus. Mot meg kommer en mann, han har rifle på ryggen og kikkert hengende foran brystet. Jeg skjønner at han har vært på reinsdyrjakt. Vi veksler et par ord før han ber meg på en kopp varmt inne i den vesle steinhytta. Jeg takker pent ja, mest av høflighet, men også av nysgjerrighet. I tillegg er jeg sliten etter å ha gått 20 kilometer gjennom et variert terreng og en varm hytte frister. Plutselig dukker det opp to menn til, de har alle vært på utkikk etter villrein, og nå samles de sammen i steinhytta for kveldsmat og kakao.




Inne i i steinhytta blir jeg møtt av varmen fra en peis. Jeg får en glohet kopp kakao i hendene. Vi prater løst om alt mulig. Etter en time begynner det å bli mørkt og jeg må komme meg videre. Jeg går derfra med et smil om munnen. Jeg har nettopp deltatt i en av de koseligste samtalene jeg har hatt på veldig, veldig lenge. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle få så mye ut av en time med tre reinsdyrjegere, i en liten steinhytte, mange kilometer fra boligfelt og allfarsvei.


Menneskemøtene i naturen er noe helt annet enn møtene i hverdagen. På tur prater man med alle, uansett alder og bakgrunn. Man har kanskje ingen ting til felles, utenom at man er på tur. Og i naturen er det nok. Mennesker fra forskjellige verdener forenes på tur, og jeg har pratet med mennesker jeg mest sannsynlig aldri hadde fått pratet med i hverdagen. Innstillingen jeg tidligere har hatt om at jeg helst vil holde meg for meg selv på tur er lagt bak meg.



På Rauhelleren teltet jeg utenfor turisthytta og spiste middag med mange turglade mennesker.





På kryss og tvers


Planen for turen var å gå fra Finse og rett ned til Haukeliseter. Ta en klassiker - Hardangervidda på langs. Det var det som var drømmen, og planen, helt til jeg en kveld i teltet bestemte meg for at planen skulle endres og at jeg skulle skifte kurs. Jeg innså at det klassiske viddelandskapet jeg lengtet etter fantes øst på vidda, og ikke like mye i i vest. Jeg la om hele planen og begynte å gå i retning Rjukan i stedet. Da jeg var én dag unna Rjukan nektet jeg å dra hjem, og loffet videre mot Mogen. Noen dager og og mil senere krysset jeg E134, vel fremme på Haukeliseter turisthytte. Enda godt at jeg hadde god tid. Jeg burde visst at en så ubesluttsom person som meg selv aldri ville klart å forholde meg til en plan.


Den siste biten mot Haukeliseter var tung, men i gjengjeld gikk stien gjennom vakre områder.



Tanker etter 12 dager på loffen over Hardangervidda


Hva skal man føle, tenke eller kjenne etter å ha gått tolv dager på vidda, helt alene? Ikke vet jeg. Det jeg vet er at å være ute i naturen er en måte å oppleve frihet på. Det ligger kanskje i ordet, FRI-luftsliv. Å gå på tur kan fremstå som så avansert, når det egentlig er utrolig enkelt. I mine øyne er turlivet mye enklere enn hverdagslivet. Det jeg sitter igjen med etter en slik tur er at jeg vil gjøre det igjen. Jeg vil våkne opp til frisk luft, bevege kroppen og se utover et naturlig landskap. Jeg vil kjenne på den frihetsfølelsen friluftslivet gir meg.


12 dager, 260 km, 3024 høydemetere og 353 061 skritt har vist meg at jeg og Hardangervidda ALDRI kommer til å skilles, noen gang. Jeg vil komme tilbake igjen og igjen, gå på kryss og tvers, frem og tilbake, opp og ned. Inn i eventyrland.