Reisereportasje: 5 dager i Nord-Korea

Tekst og foto: Vilde Vollevik


I april 2017 satt jeg føttene mine innenfor det mest lukkede landet i verden. DPRK - Democratic People's Republic of Korea, best kjent som Nord-Korea her i vesten, har landegrenser mot Kina og Sør-Korea. Disse landegrensene er strengt bevoktet og det er uhyre vanskelig å komme seg ut eller inn.


Nord-Korea forbindes med diktatur, militært regime, strenge levekår og brudd på menneskerettigheter. Likevel tar landet i mot besøkende utenfra, kanskje i et forsøk på å endre vår elendige oppfatning av landet. Kun et fåtall turister får besøke landet hvert år, og i 2017 var jeg en av dem.



For å komme inn i landet er du nødt til å dra på en arrangert tur med et reisebyrå. Å reise til Nord-Korea koster rundt 7000-10 000 kroner for fem dager med alt inkludert (utenom tips og gaver til de koreanske guidene). For en ung backpacker som meg var dette mye penger, men jeg overbeviste meg selv om at opplevelsen ville være verdt pengene.








Jeg hadde allerede vært på togreise rundt om i Kina i to uker før jeg dro videre til Nord-Korea. Da jeg ankom den kinesiske grensebyen Dandong hadde våren kommet for fullt og kirsebærtrærne blomstret. "Vennskapsbroen" over elven Yalu binder de to landene sammen, og i løpet av mine to dager i Dandong så jeg biler, lastebiler og tog kjøre frem og tilbake over denne broen. Jeg husker at jeg funderte over hva det var som ble fraktet frem og tilbake. Hva det er som regulerer alt og hvordan er egentlig sikkerheten på grensen? Fra Dandong ser du rett over til Nord-Korea og alt ser tilsynelatende helt normalt ut på den andre siden av elven.



Elven Yalu og utsikt over til Nord-Korea. Til høyre i bildet ser du Vennskapsbroen. Ved elvebredden på den Nord-Koreanske siden kan du skimte en moderne bygning som visst nok skal være et hotell med en fornøyelsespark.


Du kan også besøke deler av den kinesiske mur i Dandong. Her spiser jeg og reisefølge mitt kinesisk street food og titter nysgjerrig over mot Nord-Korea. Det ser tilsynelatende enkelt ut å svømme over, men vi vet godt at det livsfarlig.




Reisen inn til Nord-Korea


Det er to måter å komme seg inn i Nord-Korea på. Alternativene er tog fra Dandong i Kina, eller fly fra Beijing eller Vladivostok i Russland. Jeg og min reisepartner tok toget fra Dandong i håp om å få med oss mest mulig av Nord-Korea på togturen inn mot hovedstaden Pyongyang. Den eneste måten du kan få tak i billetter er ved å reise med et reisebyrå. Det er flere å velge mellom, i forskjellige prisklasser.


Togturen tok til sammen seks timer. Et stykke inn i landet stoppet toget på en liten togstasjon i ingenmannsland. Vi fant fort ut at her skulle det gjennomføres en grundig sjekk av all bagasje. Det er mye du som turist ikke får ta med inn i Nord-Korea. Religiøse bøker, store kameralinser og GPS er forbudt. Vi ble fortalt at grensekontrollen sjekker hva du har på mobilen, nettbrett og bærbar PC, men det skjedde ikke med noen av oss.



Jeg stirret ut av vinduet gjennom hele togturen. Naturen imponerte oss alle, med kirsebærtrær i full blomst, klarblå innsjøer og grønne fjelltopper.





Stram timeplan med aktiviteter fra morgen til kveld

Hver dag fulgte gruppen vår en streng timeplan, som ofte varte fra klokken halv åtte om morgenen til klokken ni om kvelden. Vi spiste frokost på hotellet hver dag klokken halv syv, og etter frokost satt vi oss på turbussen som fraktet oss til dagens attraksjoner.


Gjennom de neste fem dagene ble vi tatt fra monument til monument, vi kjørte buss i flere timer hver dag og fikk se alt fra en sirkusopptreden til Kim Il-Sung sitt fødested. Vi ble fortalt historier fra krigen mellom Nord- og Sør-Korea, og besøkte krigsmuseumer fulle av våpen og maskineri. Vi dro til grensen mellom Nord- og Sør-Korea, den vel omtalte DMZ (den demilitariserte sonen) som også er den mest bevoktede landegrensen i hele verden.




Utdrag fra reisedagboken fredag 14. April 2017

Vi ble vekket klokken seks av at telefonen på hotellrommet ringte. Guiden forteller oss at vi må gjøre oss klare for dagen. En halvtime senere sitter vi i matsalen, klare til å spise vår første frokost i dette landet. Vi får vite at dagens skjema er stramt og at vi skal på en tre timer lang busstur til grensen mot Sør-Korea, også kalt DMZ (Demilitarisert sone). Etter å ha vært der dro vi videre til et museum som viste hvordan Kim Il-sung bodde når han vokste opp. Til middag fikk vi en stor bolle ris og 12 forskjellige småretter hver. Det stramme tidsskjemaet må fortsatt følges - klokken fem løp gruppen vår til en forestilling satt opp av veldig talentfulle barn i Pyongyang, og vi fikk se sang, dans og til og med trylling! Etter forestillingen dro vi til en stor og folketom gate. Vi ble fortalt det kun er ingeniører som får lov til å bo der.












Maten kan jeg ærlig innrømme ikke var noe å skryte av. Den bestod for det meste av ris, fisk, kimchi og mye annet rart vi ikke helt klarte å forstå hva var.















De neste dagene ble vi dratt i alle retninger av guidene våre. Vi hadde knapt tid til å spise eller slappe av. Mellom museumsbesøk, forestillinger, metroturer og parader rakk vi knapt å tenke på at vi faktisk var i Nord-Korea.



Utdrag fra reisedagboken mandag 17. April 2017


Jeg er veldig overrasket over hvor utviklet hovedstaden Pyongyang er. Det er bygget flere store skyskrapere, de har velfungerende offentligtransport, barer og restauranter. Alt dette er så klart forbeholdt de rike og priviligerte, men det er likevel fascinerende å se hvordan alt har blitt. Jeg vet at det er helt andre levekår på landet, men mitt førsteinntrykk av hovedstaden er overraskende bra. Det er vel slik alt er lagt opp på denne turen, de sørger for at vi får gode inntrykk og aldri kommer bak fasaden.







Observasjoner og tanker


Å besøke Nord-Korea er som å ta en tur tilbake til 50-tallet. Etter Koreakrigen i 1953 lukket Nord-Korea sine grenser for omverdenen og ting har tilsynelatende ikke forandret seg siden.




En hendelse som satt spor var en samtale mellom den Nord-Koreanske guiden vår og en annen turist i gruppen. Vi hadde tatt bussen ut på landet for å besøke et buddhistisk tempel. Vi ble også fortalt at denne dagen er en høytid og at alle har fri for å feire den avdøde lederen sin bursdag. Alt dette ble fortalt i bussen mens vi suste forbi store åkere med slitne arbeidere som dro store og tunge redskaper etter seg. Da turisten spurte guiden om hvorfor de ikke feirer høytiden med familien som alle andre, svarte guiden at de selv velger å jobbe. Han forklarte at mange liker å jobbe, for det er deres måte å vise lojalitet til den store lederen på. Og selv om turisten prøvde å få et "bedre" svar fikk vi ikke aldri det. Det var bøndenes eget valg å jobbe hardt i solsteken mens andre privilegerte feiret med familiene sine.




I Nord-Korea arbeider folket for staten og får goder tildelt etter behov og status. Det betyr også at det ikke er lov å tjene penger på å selge egendyrket frukt, grønnsaker eller andre typer varer og tjenester. På en av de mange bussturene kjørte vi forbi et nabolag der vi så mennesker sitte ved små salgsboder. Da vi spurte guidene om hvorfor de fikk lov til å sitte der og selge varer fikk vi ikke svar.




Som turist i Nord-Korea vil du se et svært pyntet og pent bilde av landet. Du har hele tiden følelsen av at noe er litt rart, at alt er litt falskt. Likevel er det umulig å klare å sette fingeren på hva som er falskt og hva som faktisk er ekte. Derfor var det også en vanskelig avgjørelse å ta i forkant - vil jeg virkelig legge mine penger igjen i et land med så utrolig triste forhold, der forferdelige brudd på menneskerettigheter skjer daglig?



Det er en kjent sak i Nord-Korea at byene er bygd opp for å få folket til å føle seg "små". Alle veier er svært brede, parkene har store arealer og bygningene er høye. Vi ble fortalt at dette er en metafor på at menneskene i landet er små i forhold til staten. Det skal minne dem på at det er staten som bestemmer.



Nord-Korea et land som gjør meg utrolig trist. Jeg tenker på alle de menneskene som trolig lever ufattelige harde liv på landsbyen, og som aldri får den friheten vi i Norge tar så for gitt hver eneste dag. Likevel er Nord-Korea et fargerikt land med en rik kultur. Naturen er storslagen. Selv om store deler av landet fortsatt lever på 50-tallet virker det som at mye likevel har skjedd. Jeg drar derfra med en unik opplevelse i bagasjen og en helt ny takknemlighet for hva jeg har hjemme i Norge.