Over vidda: en miniekspedisjon med pulk på slep

Tekst og foto: Julia Gundersen



Solen stod høyt på himmelen da jeg gikk av toget på Finse stasjon, 1222 moh, påsken 2019. Tungt lastet med mat, utstyr og godt mot var jeg klar for en opplevelse jeg sent vil glemme. Det var meg og pulken denne påsken, en hel uke med vandring på vidda. En hel uke hvor ingenting egentlig gikk som planlagt - slik jeg liker det aller, aller best.


Så hva var egentlig planen som ikke gikk som planlagt denne påska, spør du vel? Planen var å gå fra Finse, via Krækkja til Kjeldebu og tilbake til Finse. En deilig liten påsketur på tre dager. En tur jeg hadde planlagt og gledet meg til i flere uker. Jeg kom meg imidlertid aldri til Kjeldebu, og jeg kom meg i hvert fall ikke tilbake til Finse. Fem dager etter at jeg gikk av toget på Finse stasjon stod jeg på busstasjonen i Rjukan, 130 km rikere, sterkere og klokere, noe overrasket, mest stolt. Jeg hadde krysset Hardangervidda på ski, spontant og uplanlagt. Velkommen til min lille ekspedisjon over vidda.





Dag 1: Litt forbi Finse

Dagen da alt fortsatt gikk som planlagt.


En deilig togtur fra Oslo til Finse, et lite opphold på hytta for å leie pulk, pakke pulk og så spenne på seg skiene. Første etappe hadde temaet; en rolig start. Visst fortjente jeg vel det, da en lang dag ventet i morgen. Uvant som jeg var med å trekke pulk var det fint å varme opp med å trekke et par kilometer for så å sette camp i trygge omgivelser. På dette tidspunktet visste jeg lite om hva de neste dagene ville bringe. Jeg hadde med rasjoner for fire dager, kart over området rundt Finse og viktigst av alt, jeg hadde sett alle episodene av "Ekspedisjonsskolen" på youtube. Alt gikk som planlagt - enn så lenge. Nå gjaldt det bare å få seg en god natts søvn, og la ekspedisjonsfølelsen synke inn.






Dag2: Fra litt forbi Finse til litt forbi Heinseter

Ut av kartet.


Mitt ydmyke opphold i villmarken startet med en viktig lekse denne morgenen. Det ene liggeunderlaget mitt forsvant for vinden, danset vekk over viddene, i det jeg skulle pakke det ut av teltet og ned i pulken. Jeg lærte med dette raskt å ta bedre vare på tingene mine. Fra det øyeblikket bandt jeg fast votter og sko, holdt med et hard grep i soveposer og utstyr, og sørget for at ikke den minste plastbit skulle lide samme skjebne som liggeunderlaget. Det å miste noe på vintertur kan få store konsekvenser, så hold fast og pakk dobbelt opp av det viktigste! Værsågod for tipset.


Så vel. Krækkja neste. Pulken trakk meg bakover mer enn jeg trakk den fremover. Nedover ble det noen knall og fall med en tung pulk som ville kjøre fortere enn meg. Vi ble gode venner til tross, pulken og jeg, og noen vindfulle kilometer senere kunne jeg lukte vafler og DNT-kos.


Vindvindvind.


Påskekrækja. Takk for boller.


Sukkerbehovet trumfet villmarksinstinktet i det jeg satt mine føtter på innsiden av Krækja, DNT¨s første turisthytte på Hardangervidda. Noen fristelser er umulige å motstå etter en lang dag på tur, og det ble (bare) to boller, en kakao og en solo i den steikende solveggen. Det skulle vise seg å komme riktig godt med. Rusa på sukker og påskestemning tok jeg et skjebnesvangert valg i et lykkens øyeblikk hvor alt virket som en god ide; jeg bestemte meg rett og slett for å krysse hele vidda. Hvorfor ikke bare gjøre det ordentlig når jeg først var i gang?


I stedet for å svinge mot Kjeldebu (slik den opprinnelige planen var), rettet jeg skiene mot neste hytte for dagen; Heinseter. Min første offisielle "krysning" var i gang. Hardangervidda og meg. Meg og Hardangervidda. Det enorme hvite, åpne landskapet lå foran meg, klart for å bli oppdaget.


Noen timer senere hadde jeg vandret ut av kartet og inn i ukjent terreng. God sikt, godt vær og stikka løyper gjorde dette til en mindre dårlig avgjørelse enn det kunne vært. Allikevel unger; vær sikre og bruk alltid kart og kompass. Det er i hvert fall min anbefaling.





Dag 3: Fra litt forbi Heinseter via Rauhelleren og Mårbu til enden av vannet Mår

Langtur og måneskinn.


Turens lengste etappe. Jeg var i slaget. Omtrent 35km ble forsert denne dagen. Jeg gikk fra solen stod opp til solen gikk ned. Været var upåklagelig, stemningen på topp. Jeg trakk som jeg aldri hadde trukket før, og jeg smilte som jeg aldri hadde smilt før. Solen varmet, skiene gled bortover landskapet som en drøm, ingen gnagsår, ingen bekymringer.


En liten administrativ pause måtte imidlertid til. Denne dagen skulle jeg egentlig levere pulken på Finse stasjon, men som kjent var jeg slettes ikke i nærheten av Finse. Jeg var på vei i motsatt retning. Etter en liten telefonsamtale med den hyggelige resepsjonisten på Finse (uten å si noe om hvor jeg var på vei) hadde jeg forlenget leieavtalen. Pulken skulle leveres noen dager senere. Hvordan? Den bekymringen fikk vente. Ingenting kunne stoppe meg nå.


Det ble jammen meg en god og velfortjent pause på Rauhelleren også, med deilig bolle og kaffe.


Påskeværet bød på klar himmel og måneskinn denne kvelden, da jeg avsluttet dagen med å skli inn i natten forbi Mårbu over vannet Mår.


Nattens camp ved enden av vannet Mår.




Dag 4: Fra enden av vannet Mår til Kalhovd

Inn i våren og sivilisasjonen.


Snø og bar bakke. Våren hadde kommet - også til Hardangervidda.


En etappe med vårtendenser, snøsmelting og bare flekker hvor jeg måtte av med skiene ved flere anledninger. Trafikken ble tettere ettersom jeg nærmet meg Kalhovd, og spørsmålene fra nysgjerrige og snakkesalige turfolk ramlet inn. Roen fra de siste dagene hvor jeg knapt hadde sett et annet menneske var brutt. Ivrige skiløpere passerte, nikket og smilte anerkjennende. Ikke lenge etter passerte jeg de samme skifolka som stod med ansiktet mot solen og kvikklunsj rundt munnen. Like nikkende og smilende. Svette i luggen og sultne på karbohydrater endte vi alle opp på Kalhovd, hvor det ble en obligatorisk runde med vurdering av forhold, snakk om været og litt klaging over såre kropper. Slik seg hør og bør på en påskefull turisthytte.


Jeg ble akkurat lenge nok, men ikke lenger enn nødvendig i dette deilige og forutsigbare tursamværet, takket for meg og gikk et stykke forbi hytta for å sette camp. Tilbake til stillheten.



Nest siste natt på vidda. Sjekk solnedgangen.



Dag 5: Kalhovd til Rjukan


En ubeskrivelig magisk, men også noe vemodig etappe. Til tross for lettere pulk, begynte jeg å merke det i kroppen. Jeg var litt tregere denne morgenen, både fordi jeg var litt trøttere enn vanlig, men også fordi jeg visste dette var slutten på mitt spontane eventyr. Jeg nøt denne dagen til det fulle, tok ikke et eneste stavtak for gitt. Over hundre fantastiske kilometer senere og minst 37462357435 bilder av typen "telt i viddelandskap" var jeg altså nesten fremme ved målet. Rjukan.


Jeg satte opp en siste camp på vidda med Gaustatoppen foran meg denne kvelden. Neste morgen var det bare å skli de siste høydemeterne ned til taubanen, etter en stor porsjon med havregryn på smeltesnø og kaffe - vel og merke.


Taxisjåføren som gav meg skyss til busstasjonen kunne nesten ikke tro jeg hadde trukket pulken helt selv over vidda. Jeg lot være å poengtere at den var betydelig tyngre da jeg startet, men gav meg selv et klapp på skuldra i stedet. Nå var det bare å sette seg på neste buss tilbake til Oslo, lene seg tilbake, og begynne å planlegge neste ekspedisjon. En ekspedisjon som sikkert ikke kommer til å gå som planlagt uansett.







¨

Og for dere som har bekymret dere helt hit for hva som skjedde med pulken. Vel. Det ble et lite eventyr i seg selv. Pulken skulle tilbake til Finse, og jeg ringte rundt til diverse transportselskaper og busser. Jeg stod på togstasjonen og tryglet og bad om å få sendt pulken med toget til Finse (OBS. Vy tilbyr ikke bagasjetransport så dette er ikke en løsing man bør regne med). Heldigvis møtte jeg på rett person på akkurat rett tid. Jeg fikk med ren godvilje sendt pulken mot at jeg kunne love at noen stod klare på Finse stasjon for å ta den i mot i det toget svingte inn på stasjonen. Hei hyggelige dame i resepsjonen på Finse...





Den uplanlagte turen over Hardangervidda tok meg frem dager. Ruten var sånn omtrent som dette:

  • Ettermidagstoget fra oslo til finse

  • Overnatting et lite stykke forbi Finse

  • Finse - Krækja - (OBS: dette er et vindutsatt område. Vurder etappen etter forhold)

  • Krækkja - Heinseter (spiste på Heinseter ) - Campet litt forbi Heinseter

  • Heinseter - bolle på på Rauhelleren - fortsatte mot Mårbu, campet ved enden av vannet (Turens lengste etappe)

  • Mårbu -Kalhovd

  • Kalhovd - Rjukan

  • buss tilbake til Oslo