Langs kystens blåmerkede stier


Tekst og foto: Julia Gundersen



Lukten av hav slår mot meg med det samme, den kalde friske vinden river i håret og i neseborene. Jeg har glemt hvor mye jeg liker det. Lukten jeg vokste opp med, lukten av late sommerdager på glatte, varme svaberg. Fjellene har tatt mye plass de siste årene, men med jevne mellomrom finner jeg tilbake til havet, kysten, og de blåmerkede stiene. Kysten har alltid vært et sted jeg har trukket til når jeg har trengt ro og perspektiv.


Minst én gang i året har jeg derfor som tradisjon å gå kyststien i Larvik; en sammenhengende blåmerket rute i vakker og variert natur i kjente trakter i barndomsbyen min.






Merkede kyststier eksisterer over store deler av landet, og er blant de mest populære turstiene som finnes. Kyststinettet er enormt, og bare i osloområdet finnes det hele 600km med merking. Stiene er tilrettelagt av lokale turlag eller kommune og går langs eller i nærheten av kysten. De er ofte svært varierte, slik som denne i larvik, med turområder helt nede på svaberg og strender, stier gjennom campingplasser, strandpromenader, hyttestrøk og skog. Felles for dem alle, er de at uansett aldri er langt fra havet, og stien vil alltid føre deg til sjøutsikt på et eller annet tidspunkt.





Dagen for min årlige kystvandring er akkurat passe varm, og akkurat passe frisk. Jeg har pakket en liten sekk med det mest nødvendige; gnagsårplaster, vann, matpakke og en ekstra genser. Kaffe og is får jeg tak i underveis, og jeg vet akkurat hvor. Jeg har gått denne turen mange ganger, og jeg har to utvalgte, faste steder for pause.


Det har blitt slik de siste årene, at jeg går mai, når våren er i full oppblomstring, men solen fortsatt ikke står alt for høyt på himmelen. Jeg går for det meste i mine egen tanker, tar inn sjøluft og lyden av bølgeskvulp. Det er en liten personlig reise, tilbake i tid, og inn i meg selv. Havet har alltid en tendens til å gi meg ro, og jeg er ikke den eneste. Langs hele vandringen min ser jeg mennesker i alle aldre, som nyter utsikten, leker i fjæra, leser bok på stranden eller jogger. Det er kanskje nettopp derfor kyststiene er så populære som det de er. De trekker folk som har behov for en tilstedeværelse det er få andre plasser å finne.




Kyststiene er ofte fullspekket av fugleliv og lokal historie, med skilt og informasjon underveis. Det gir anledning til nysgjerrighet og til læring. Men det er også like mye rom for å bare vandre i eget tempo. Mange av strekningene er gjort svært tilgjengelig slik at alle kan få nyte havbrisen på tilrettelagte rasteplasser. Andre deler av stiene derimot, krever balanse på glatte svaberg og stein, og klatring over ett og annet gjerde. De mest tilgjengelige plassene er ofte godt merket og plassert i nærheten av knutepunkt eller parkeringsplasser. Kyststiene er med andre ord noe for de aller fleste!



Jeg er takknemlig for turen, for de trettitre kilometerne og de førtifiretusen skrittene. Dagen har vært full av fine utsikter og sjøluft som jeg med glede tar med meg tilbake til byen. Dagens lille reise er over, og den skal gjentas neste år. Den samme ruten er aldri lik, de førtifiretusen skrittene er aldri kjedelige, isen på campingplassen smaker like godt hver gang. Det går ikke an å ikke nyte kysten vår. Jeg tror alle kan finne sin lille personlige pilgrimsferd langs en blåmerket sti ved havet. Det er i hvert fall nok av kyst og stier å velge mellom!



God tur!