Frykten for å feile med gassbrenneren og annen prestasjonsangst på tur


Tekst: Julia Gundersen Foto: Vilde Vollevik, Julia Gundersen



Vi har en ny Norgesferie i vente; hele landet skal ut på tur, hele landet skal telte, gå i fjellet og besøke DNT-hytter. For meg finnes det ikke en bedre drømmesommer enn nettopp det, men det fører også med seg prestasjonsangst og utstyrspress for noen.


I en tid hvor mye av det vi gjør havner til skue for andre i form av bilder og video, vil vi gjerne ta oss godt ut. Jeg har selvsagt kjent på det selv. Prestasjonsangst i møte med andre turfolk som er flinkere enn meg og usikkerhet om jeg har nok erfaring og riktig utsyr. Stort sett får jeg til tur sånn tålelig bra, men noen ganger kløner jeg det ordentlig til. Da er jeg takknemlig for at jeg har turvenner som ler med meg, som løfter meg opp igjen, og som lærer meg nye måter å takle turlivet på. Vi trenger alle et trygt sted hvor vi kan starte og forhåpentligvis fortsette med friluftsliv. Kan vi sammen gjøre turlivet enda mer inkluderende?





Som barn var vi gode på å være nybegynnere. Vi gikk både i korps, på speideren og på svømming; var kanskje ikke veldig gode i en ting, men vi mestret flere ting middels bra. Vi kastet oss fryktløse ut i den ene aktiviteten etter den andre, med mot og entusiasme på søken etter nye vennskap og opplevelser. Så kom vi litt oppi årene og det ble vanskeligere å teste ut nye aktiviteter. Det trygge var det beste. Vi ble rett og slett redde for å være nybegynnere.


Følelsen av å prøve nye ting er krevende. Det krever tid, lyst og trygge rammer for å kunne vokse. Men å teste nye ting gir også ekstremt mye mestring og glede med de rette forutsetningene. Det gjelder også i friluftslivet. For at det skal være en positiv opplevelse krever det at vi ønsker alle varmt velkommen, at vi tar med oss andre på tur, at vi tar et felles ansvar for å inkludere de som er nysgjerrige.





Jeg husker veldig godt første gang jeg skulle håndtere en gassbrenner alene. jeg var oppriktig redd for at den skulle eksplodere, jeg behandlet den som en tikkende bombe. Tok på skibrillene bare for sikkerhets skyld. Plasserte gassbeholderen MINST hundre meter bort fra teltet når den ikke var i bruk. Skulle ønske jeg turte å spørre noen om hjelp.


Jeg husker også de første gangene jeg skulle tenne bål. Jeg visste ikke hvordan jeg gjorde det, turte ikke innrømme at jeg aldri hadde gjort det før. Fiklet med småkvist og tennstål. Jeg følte meg ubrukelig i møte med bålveteranene som bygde pagodebål i blinde og spikket pølsepinner til det nesten ikke var skog igjen.


Jeg er ikke lenger redd for gassbrenneren, men jeg kan fortsatt ikke tenne et godt bål, og det er helt greit.





Vi har en ny Norgesferie i vente; hele landet skal ut på tur, hele landet skal telte, gå i fjellet og besøke DNT-hytter. Noen har kanskje aldri satt opp telt før. Andre vet ikke hvordan gassbrenneren brukes. Mange kvier seg kanskje for å være nybegynnere i friluftslivet. Kan vi ha som mål å bli gode på å inkludere hverandre denne sommeren?


Med en ny Norgesferie i vente er dette en liten påminnelse til å ta vare på hverandre. En liten påminnelse til at det nyeste utstyret ikke nødvendigvis er det beste. Dette er en påminnelse om at vi alle har vært helt ferske på friluftslivet, og at vi har et felles ansvar om å gjøre friluftslivet så inkluderende vi bare kan!




God og inkluderende tursommer!