Et "kortreist" eventyr på 6 mil


Jeg tror ikke jeg er alene om å ha kjent på rastløshet dette året. Jeg savner å reise og jeg savner å utforske verdens kriker og kroker. I Oslo er vi fortsatt svært preget av en lang lockdown, og mulighetene for hva vi kan finne på er begrenset. Heldigvis er det lov å være ute, noe jeg har vært utrolig takknemlig for gjennom hele denne pandemien. På leting etter nye kortreiste eventyr fikk jeg en idé.



Jeg har lenge kjent på at jeg ønsker en større utfordring, en fysisk utfordring. Jeg trives med den hverdagslige treningen og lengre turer i skog og fjell, men nå vil jeg gjøre noe annet. Jeg har aldri løpt maraton, aldri besteget høye topper og klarer så vidt å stå på langrenn fra Sognsvann til Frognerseteren. Men, er det én ting jeg klarer så er det å sette den ene foten foran den andre. Og jeg har viljestyrke nok til presse meg selv gjennom det meste.


Idéen kom til meg en dag; hvorfor ikke bare gå en lang tur i mitt nærområde?



Ruten jeg valgte å gå heter Borgleden, en pilerimsled som opprinnelig går fra Halden til Oslo. Jeg bestemte meg for å gå ruten fra Oslo til Son, en tur på ca. 6 mil. Jeg visste det ville ta meg hele dagen, og derfor planla jeg å legge inn litt løping i tillegg. Jeg skulle i hvert fall klare det på 10 timer!


Jeg sto opp tidlig, pakket sekken, spiste frokost og gikk spent ned til Middelalderparken hvor ruten starter. Derfra førte leden meg opp til Ekebergparken, hvor jeg ivrig begynte å småjogge, veldig fornøyd med det fine været og utsikten. Fra Ekebergparken videre gjennom Nordstrand jogget jeg langs boligfelt og bilvei, før jeg endelig kom frem til Prinsdal og kunne gå på myke stier inn mot skogen. Fra Prinsdal til Fløysbonn går Borgleden langs en Oldtidsvei brukt for 4000 år siden. Her var terrenget preget av store røtter og steiner, og jeg hoppet fra stein til stein, full av energi.



Etter et par kilometer på Oldstien sa det ene kneet mitt stopp. Det spente seg til og hvert skritt gjorde vondt. Etter å ha falt på en løpetur i skogen tidligere i vår har knærne meldt seg ut. Jeg innså raskt at jeg var nødt til å gå de resterende kilometerne til Son.



Etter mange timer med halting, baklengs ned nedoverbakkene, smertestillende og energibarer ankom jeg Son. Kneet mitt skreik, men jeg var fast bestemt på å klare det. Resten av kroppen føltes bra, og det var det som tok meg hele veien i mål.



Synet av havna i Son gjorde meg veldig glad. Etter en lang dagsmarsj hadde jeg forflyttet meg 6 mil, en reise som til vanlig tar meg 40 minutter med toget. Det fine med det hele er at jeg fikk se mye mer enn jeg noen gang har gjort på de togturene, og i tillegg var jeg én opplevelse rikere. Mestringsfølelsen var til å ta og føle på.



Borgleden bydde på fine skogsstier, grusveier i åpne landskap, boligfelt, riksveier, utsikter, bondegårder og mye, mye mer. Det er utrolig hvor mye du ser og opplever hvis du bestemmer deg for å gå en lang tur i nye områder. Dette minnet meg på at jeg absolutt ikke trenger å sette meg på et fly i 12 timer for å dra på oppdagelsesferd - mange av de sprøeste eventyrene finner jeg rett utenfor døren min.



Nå er eventyrlysten mettet for en liten stund, men ikke lenge, for snart blir jeg nok rastløs igjen og hvem vet hva slags rare ting jeg finner på da!