Et øye for havfruetårer


Tekst: Julia Natasza Gundersen

Foto: Mari Kirsti Kaaen, Unsplash, Julia Gundersen




Et surfebrett, en masteroppgave og et viktig spørsmål i bagasjen. Mari Kirsti dro til Lofoten og Jæren for å lete etter svar. Kan nærhet til naturen vekke et økt engasjement i oss?






Lukten av kunnskap og kaffe slår mot oss i det vi går inn i den nyåpnede kafeen på HF-fakultetet på Universitet i Oslo. Mari Kirstis entusiasme smitter over på meg med en gang i det hun er i gang med å fortelle om opplevelsene i Lofoten. Hun er langt fra der hun har tilbragt de siste månedene på feltarbeid, men dette er også hjemme.


– Surfing foregår alltid på naturens premisser. Du må lære deg å følge havets rytme. Du må høre etter hva havet forteller deg. Det krever en tilstedeværelse, og respekt. Du kan ikke velge forhold, men du kan tilpasse deg.

Jeg ser for meg bratte fjellsider i møte med mørkeblå fjord, mens hun forteller. Lekne surfebølger som skyller inn over hvite strender. Sand i håret og mellom tærne, lukten av våtdrakter i møte med saltvann. Men det idylliske bilde brytes opp av noe som ikke hører til der.


Søppel langs strandsonen er jo et evig og stadig voksende problem. Har engasjementet ditt for å ta vare på havet blitt større etter at du var på feltarbeid?


– Det har blitt en like stor del av meg som surfingen selv. Jeg var med på flere strandryddinger, og det er en måte å gi tilbake. En måte å takke havet. Jeg har sett at det nytter. Selv om det føles endeløst, nytter det. Alle små tiltak er med på å gjøre en forskjell, og viktigst av alt, en holdningsendring. Jeg ble mer engasjert etter at jeg lærte mer om viktigheten av havet, og så alt søppelet med egne øyne. Før ville jeg aldri lagt merke til havfruetårer gjemt i sanda, som er små plastpellets på bare 5mm; nå kan jeg se de på lang avstand. Jeg plukker søppel langs stranda og midt i byen, fordi jeg vet alt vil ende opp i havet til slutt.




Tre uker på Jæren og til sammen seks uker i Lofoten, tett på surfere, tett på marint søppel, tett på tiltak for å bevare naturen. I samtale med mennesker som brenner for å ta vare på det de elsker aller mest. Vi kan se det for oss; engasjerte surfere som rydder strender, som viser frem store poser med plastflasker, fiskenett og rustne metallbokser. Surfere som gir tilbake til havet ved å plukke opp.

– Uansett hva du kommer med er havet alltid tilgjengelig til å ta det i mot. Flere av surferne jeg snakket med nevnte nettopp det. De reiser seg på surfebrettet for å glemme verden utenfor. De faller, og lærer seg å finne en vei opp igjen. Energien som tappes av kampen mot bølgene blir erstattet med fornyet energi for å takle andre stormer.


“Energien som tappes av kampen mot bølgene blir erstattet med fornyet energi for å takle andre stormer”

Det å søke til naturen for å koble av er ikke unikt for surfing. Stadig flere av oss forlater raske liv og bryter ut av bybobla for å møte elementene. Det blir stadig flere brett på bølgene i Lofoten, flere fjellsko på stiene på Hardangervidda, og flere teltplugger i bakken i Nordmarka. Breene smelter, strendene fylles opp av søppel, og byene vokser. “Alle” skal ut på tur, noe som legger et enormt press på allerede sårbar natur. Hvis vi fortsetter på samme måte vil det ikke være noe igjen til de som kommer etter oss - med mindre vi ikke gjør noe med det.

– Det er viktig å fokusere på det positive, på den endringen vi som enkeltmennesker kan gjøre. Det er lett å bli demotivert hvis alt skal handle om det negative. Engasjement kan utspille seg på mange måter; for noen er det strandrydding, for andre er det politisk engasjement. Det er viktig å fokusere på det håndfaste. Mange surfere er jo et godt eksempel på det: Kombinasjonen av å benytte seg av naturen og samtidig bidra.






Tror du det kan overføres til friluftslivet ellers? At folk flest får lyst til å ta vare på naturen fordi de er mer ute?


– For at engasjementet skal utspille seg må vi koble flere på naturen, og vise sammenhengen mellom mennesker og natur og viktigheten av denne sammenhengen. Engasjement kommer ikke av seg selv, det må vekkes og trenes opp. Når vi trår feil i naturen handler det ofte om at vi ikke vet bedre, og god og tilgjengelig informasjon er viktig. For eksempel god informasjon om strender hvor det er hekkende fugler eller utrydningstruede arter. Så har vi som enkeltmennesker et ansvar for å ta hensyn til den informasjonen, velge en annen strand eller annen aktivitet i stedet. Vi må vise hva som kan gjøres, og hvordan, ikke bare komme med pekefingeren i ettertid. Økt friluftsliv kan føre til økt interesse for å ta vare på naturen, men bare hvis vi er klar over hvor kritisk det faktisk er, og hvordan vi kan møte utfordringene som enkeltpersoner.

Bevisstgjøring og kunnskap er en nøkkel her, tenker du?


– Absolutt. Det handler i stor grad om innstillingen vi tar med oss ut i naturen. En innstilling om at vi er en del av den, at vi er en del av et fellesskap. Vi må koble av telefonen og koble på naturen. Naturen ser bra ut på sosiale medier, men det er noe helt annet å kjenne den på kroppen. Vi må være mer tilstede.

“Økt friluftsliv kan føre til økt interesse for å ta vare på naturen, men bare hvis vi er klar over hvor kritisk det faktisk er, og hvordan vi kan møte utfordringene som enkeltpersoner”

Mari Kirsti snakket åpent og ærlig med surfere fra ulike miljøer og fra ulike steder i landet. Noen hadde vokst opp ved havet, andre ikke. Noen hadde fått saltvann inn med morsmelka, andre måtte lære havet å kjenne på egen hånd. Fellesnevneren var uansett at havet hadde endret noe i dem.


– Jeg fikk kjenne på den endringen selv. Jeg vokste opp i Østfold med jorder og skog, uten noen sterk kobling til havet. Nå har jeg mitt eget surfebrett, engasjerer meg for strandrydding, og skriver masteroppgave om det. Naturen gir oss nytt perspektiv og kan endre livsvalgene våre. Flere jeg snakket med endret studieretning eller bosted etter at de begynte å surfe. Det viser at naturen har en effekt. Det kan være så direkte som det. Jeg tror mange som har vært mye ute kjenner seg igjen i det, den følelsen av å ha naturen tett på, og bare ville ha mer av det. Jeg unner jo flere å oppleve det samme.





Hva bør vi fokusere på for å engasjere flest mulig?


– Vi vil dessverre sette spor og fotavtrykk uansett hvor forsiktig vi trår, derfor må vi fokusere på hva slags håndavtrykk kan vi legge igjen, hva slags positive ting vi kan bidra med. Redusere fotavtrykket med positive håndavtrykk. Det var noe Nordic Ocean Watch fokuserte mye på og lærte meg. Det er mye viktigere å fokusere på hva man kan gjøre, heller enn hva man ikke kan gjøre. En strandrydding et sted i landet kan inspirere til en ny strandrydding et annet sted. En liten handling kan få store ringvirkninger. Du vet aldri hvem som legger merke til det du sier og gjør, og hva det kan inspirere til.


“Vi vil sette spor og fotavtrykk uansett hvor forsiktig vi trår, derfor må vi fokusere på hva slags håndavtrykk kan vi legge igjen, hva slags positive og konkrete ting kan vi bidra med, dette er fokuset til Nordic Ocean Watch”


Er det noe håp for havet?


– Det er alltid et håp, men det krever noe av oss. Håpet er et hav uten tårer.