Drømmen om å krysse Hardangervidda


Tekst og foto: Vilde Vollevik


Eventyrlysten har vært der hele livet. Jeg har alltid hatt en dragning mot det å forberede, planlegge og gjennomføre turer og reiser. Jeg har sett utallige dokumentarer og har bokhyllen full av bøker som tar for seg akkurat dette. Jeg kan bli helt oppslukt i andres prosjekter og ekspedisjoner, og jeg husker den store fascinasjonen jeg hadde for polfarere og andre oppdagelsesreisende da jeg var liten. Drømmer og eventyrlyst har dratt meg ut på lange reiser i den store verdenen, med ryggsekken på og evig nysgjerrighet.


Nå er det den vakre naturen i Norge og friluftslivet som opptar fritiden. Og jeg har forelsket meg i å være på tur med telt, sovepose og vill natur. En tvunget pause fra reising og backpacking har gjort at jeg nå blir dratt mot disse store friluftseventyrene. Jeg vil ut og gå, og jeg vil gå lenge!



Til tross for at jeg drømmer om disse lange turene i fjellet har jeg alltid tenkt at det ikke er noe for meg. Det er som regel sterke menn som drar på disse lange turene, og jeg har aldri følt at jeg ville klare å mestre noe så fysisk krevende som å gå alene i fjellet i mange dager med tung last. Kanskje det er derfor jeg har vært så fascinert, nettopp fordi jeg hele tiden har tenkt at dette er helt utilgjengelig for meg.


Det at langturen har virket så uoppnåelig har gitt meg rom til å være entusiastisk og nysgjerrig, uten at jeg trenger å ta stilling til om jeg selv kan klare noe slikt. Jeg har egentlig tatt for gitt at jeg også kan være like god på tur som en stor og sterk mann.



Etter å ha vært på flere mikroeventyr har jeg oppdaget at det å være på tur ikke nødvendigvis handler om å være "sterk som en mann". Jeg oppdaget at det er noe helt annet som gjør at en tur kan gjennomføres. Det er hodet, og måten en reagerer på. Det er viljen, og evnen til å stå på når du egentlig vil stoppe. Og etter denne oppdagelsen forsto jeg at også jeg kan dra på lange turer i like stor grad som hvem som helst andre.


Jeg begynte så smått å planlegge. Jeg ville til Hardangervidda og teste meg selv. Se om en lengre tur på vidda kunne passe for meg.


Skal drømmen om en langtur endelig realiseres?




På langtur skreller du ned antall eiendeler og behov til det absolutt nødvendige. I gjengjeld har du friheten til å gå med alt du trenger på ryggen, og sette opp "huset" ditt hvor enn du måtte ønske. Kan jeg klare å pakke sekken godt nok til å klare en kryssing av Hardangervidda? Er kroppen min sterk nok til å bære en tung sekk hele veien fra Finse til Haukeliseter? Og viktigst av alt; er hodet og psyken klar til å ta meg gjennom det storslåtte viddelandskapet, i vær og vind, i to uker?


To uker på tur er kanskje ikke en langtur i andres øyne, men for meg er det det lengste jeg noen gang har gjort og helt klart en "lang tur". 14 hele dager utgjør mange timer, og i disse timene kan alt skje. To uker på vidda er en god introduksjon til alle de andre lange turene jeg drømmer om å gå, og jeg gleder meg til å ta fatt på sommerens utfordring!