MARS

Tekst og foto: Vilde Vollevik


Permittert igjen - en god anledning til å dra hjem, hjem til mamma og bror, hjem til barndomshuset og den lille bygden jeg er fra. Hver gang jeg er hjemme innser jeg at bygden egentlig ikke er en bygd lenger, men en liten by som bare vokser og vokser. Nye boligfelt har dukket opp der jeg en gang lekte blant trærne i skogen. Trehytten jeg bygde av kvister og granbar for 12 år siden er byttet ut med et rekkehus og store hager. Mye har forandret seg, men jeg får fortsatt den gode følelsen av å være «hjemme».


Jeg bestemte meg for å ta en løpetur, besøke alle de stiene jeg pleide å løpe på da jeg var yngre. Se om jeg kunne huske hvilken sti som leder til hvilket nabolag, se om jeg fortsatt er like sprek og kan løpe hele veien uten å stoppe en eneste gang. Været var aldeles nydelig, solen varmet godt og himmelen var skyfri. Jeg gledet meg til å løpe rundt i skogen, endelig få slippe å legge opp løpeturen blant blokker, trafikklys og biler, som jeg gjør i byen.


Det første jeg ble møtt på når jeg ankom skogsstiene var is. Masse is. Planen min om å løpe fort gikk med en gang i stykker, og jeg trippet forsiktig på tå over de glatte partiene. Videre møtte jeg på våt og dyp gjørme og joggeskoene mine sank for hvert eneste steg jeg tok. Ikke en god start i forhold til hva jeg hadde sett for meg. Og hvorfor valgte jeg lyse joggesko til skogsløping? Jeg la fort fra meg ideen om at jeg skulle løpe fort og langt. Jeg husket ikke hvilken sti som førte hvor og jeg rotet meg bort. Måtte åpne Google Maps flere ganger. Jeg hadde gnagsår på begge føtter og energinivået var ikke på topp.

Jeg bestemte meg for å gå, ta det rolig og heller fokusere på å nyte den fine vårdagen. Mars er endelig her, en måned jeg alltid har likt. Da jeg var liten var mars forbundet med barnebursdager og iskake. I de senere årene har kjærligheten til mars beveget seg mot det som skjer i naturen. Naturen vekkes til live igjen. Snøen smelter, kommer tilbake, smelter igjen. Som om vinteren virkelig prøver å bli, men til slutt forstår at besøkstiden er over for denne gang. Og i takt med at dyr og planter våkner gjør jeg på en måte det samme.

Det ble en deilig gåtur i stedet. Litt småjogg her og der. Jeg skrudde av musikken og dro ut proppene av ørene. Lyttet til fuglene, og vinden i bladene på trærne. Glad og fornøyd for at våren er her igjen. Jeg blir like glad hver gang! Vinteren er vakker på sin måte, men våren har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Bar asfalt, påskesol, kakao og kvikk lunsj og lange turer i skogen. Å finne frem løpeskoene igjen og kjenne den bare bakken under hvert eneste løpesteg. Legge vekk de svære jakkene, ullundertøyet og de tunge vinterskoene. Alt blir litt lettere om våren.